En samtale med et dyr tar ca 1 time. Vi lar alltid dyret få prate fritt først, og selv få bestemme hva det vil si, og så kan eierne komme med spørsmål etter at vi har gått gjennom det dyret har sagt. Vår erfaring er at mange av eiernes spørsmål blir besvart der.
Det er viktig for oss at vi vet minst mulig om dyret på forhånd. Dette fordi det er lettere å gjøre en god jobb når vi vet at vi ikke er påvirket av noe/noen på forhånd. Vær derfor vennlig å ikke fortell oss annet enn dyrets navn og alder dersom det ikke er strengt nødvendig.
Under her har har vi lagt ut et utdrag fra noen få av samtalene vi har hatt. Skulle vi tatt med hele samtaler hadde det blitt for mye å lese, så vi velger å bare legge noen uttdrag.
En Hund:
" ... Han ler ofte. Han er ofte tankefjern og har ufattelig mye oppi hodet sitt som presser noe voldsomt på, men når han er ”PÅ” så er han ”PÅ” og når han er ”AV” så er han ”AV” og de skiftningene er det ikke alltid like lett å følge med på. Det ene øyeblikket er han ”PÅ” og det neste ”AV”. Jeg har flere ganger stått igjen som et spørsmålstegn og tenkt: ”Hva skjedde egentlig? … I stad jobbet vi med det og nå er vi plutselig over på dette? Jaja. Kjør på! Detta klarer vi!” og så fortsatte vi med det vi brått hadde hoppet over på. En snål mann som jeg elsket over alt i verden. Man har alltids mye man kunne klaget på, men man har søren meg mye å være takknemlig for også. Det er viktig å være takknemlig. Det har jeg faktisk lært av Tomas! Han er et av de mest takknemlige menneskene jeg har møtt, det er bare ikke så mange som vet det fordi han faktisk glemmer å fortelle dem det! Det er ikke det at han ikke har ”evnen”, han bare glemmer det. Han er veldig glemsk, men han er jo selvsagt også flink til å fortelle det de gangene han er ”PÅ” og husker det. AV og PÅ burde vært Tomas sitt mellomnavn ... "
En Hest :
" ... Jeg har vært her noen år nå, og det blir bare bedre og bedre. Jeg og eieren min får et nærere og nærere forhold og vi kjenner hverandre virkelig godt nå. Jeg syns vi samarbeider fantastisk godt og selv om vi brukte litt tid i starten så har vi kommet oss gjennom alle problemene vi har støtt på på en fantastisk måte. Hun er rolig og bestemt blitt og fører meg med en fin og følsom hånd. Hun forstår meg godt og det er delig å kunne kjenne seg så trygg når man blir ridd. Det er ikke alle hester som har så godt forhold til eieren sin som jeg har til min. Jeg syns hun er helt fantastisk. Må bare si det igjen! Hun har utviklet seg til å bli så bra at jeg blir nesten litt satt ut av det noen ganger. Hun er jo selvsagt like snill med alle dyrene og bestemt med dem som trenger det. Hun er en stor pike i en liten kropp! Hun kan bli sint hun også, men det er veldig sjelden og kun når hun føler seg urettferdig behandlet eller at noen andre blir det. Urettferdighet er et viktig ord for henne. Alle skal behandles bra og likt. Hun setter ned foten hardt og fort med en gang hun ikke er enig i behandling eller trening av dyr. Mennesker også for den saks skyld. Hun passer på sin lillesøster akkurat som hun selv liker å bli passet på at sin storesøster. Nå er de jo søsken så de krangler av og til, men stort sett er de perlevenner og enig i mye ... "
En Hund:
" ... Jeg har det fint her i min familie. Vi er mange og det er ikke alltid like lett å finne roen, men man slipper vertfall å være alene. Man har alltid selskap av noen og det er deilig. Noen ganger skulle man selvsagt ønske at man var alene og kunne få all oppmerksomhet og alle godbiter hele tiden, men det er bedre å være flere slik at man ikke trenger å være alene. Jeg liker ikke å være alene ... Aller helst vil jeg at alle skal være sammen hele tiden. Det er ikke noe gøy når vi hunder må være hjemme alene mens dere drar på jobb. Det beste hadde vært hvis alle kunne vært hjemme. Slik som i dag. Slik som det er når dere har fri i ferier og i helger. Det er det beste. Da slapper alle bedre av og alle har bedre tid og ingen er så slitne. De andre dagene så er ting litt mer kjedelig og vanskelig. Man har lyst til å finne på noe og så er det ingen som orker. Jeg skulle ønske vi kunne gjøre mere. Finne på noe. Vi sover jo ganske mye på rommet vårt og vi har masse energi når vi ikke trenger å være der lenger. Da har vi lyst til å finne på noe og ikke legge oss igjen nede ... "
En Hest:
" ...
Jeg er en gutt jeg. Jeg er en flott hest som syns det er viktig å ta seg godt ut. Jeg shower litt for jentene på gården her av og til og de smiler og sier jeg er flott! Hestevenninnen syns ikke jeg er fullt så flott … Hun blir oppgitt av og til … Hadde jeg fortsatt vært hingst hadde hun nok vært av en annen mening tenker jeg! Men men … Hingst har jeg vært en gang, men savner det egentlig ikke så mye. Det hadde selvsagt vært flott om alle så opp til meg fordi jeg var hingst, men det er et ensomt liv har jeg hørt … Jeg ble kastrert ganske tidlig og husker ikke så godt hvordan følelsen av å være hingst var. Jeg husker jeg var opptatt av damene mye mer, men det er jeg jo litt enda. Dvs jeg er opptatt av at alle skal se hvor flott jeg er! Jeg har ikke så god selvtillitt og trenger hele tiden bekreftelse på at den jeg er er OK! At det jeg gjør er bra og riktig. Eieren min er veldig flink sånn! Hun viser meg hvordan jeg skal gjøre det og sier i fra med en gang det er riktig, og det er viktig for meg! Jeg blir veldig stresset hvis jeg ikke er helt sikker på at det er gjør er rett. Før var det mye sånn! Visste aldri om det jeg gjorde var rett. Plutselig ble de sinte og jeg visste ikke hvorfor… Men nå er det bra! Eieren min er fin og tålmodig og jeg stoler på henne ... "
En Hund:
" ...
Jeg fant ut at jeg var gammel nok til å bestemme selv. Når de innså det ble beskjeden til de som ville hilse på meg: ”Du må gjerne prøve, men hun er litt gammel og sær så det er ikke sikkert hun vil hilse. Det er nemlig ikke hver dag hun er på hilsehumør!” sa en litt beklemt mor. Far brydde seg ikke. Han syns likevel det tok altfor lang til å la folk hilse på meg som han ikke en gang kjente eller hadde lyst til å snakke med. Han kom jo aldri videre! Vi skulle gå tur, og det å gå tur er ikke å stå stille på gata sammen med fremmede som pratet babyspråk til bikkja og piss til ham. He he he (Hun ler når hun tenker på irritasjonen hans) Hun forteller videre: Han var alltid hyggelig. Alltid! Men jeg viste at han irriterte seg og jeg avbrøt ofte hilsingen med å bare gå fra menneskene og begynne å dra i båndet slik at det ble veldig tydelig at jeg var ferdig og ville videre. En perfekt unnskyldning for far som skyndet seg å si: ”Nei. Nå vil hun visst videre. Vi får bare gå da. Ha det bra!” og så småjogget vi for å komme unna! Han fra skravling og jeg fra ivrige, klamme og innpåslitne hender. Helt utrolig hvor frekke folk er! De putter fingrene sine over alt! De klapper dunkende og susser på deg osv osv … ÆSJ! Jeg forstår ikke hvorfor de tror JEG liker det? Tenk om fremmede hadde kommet bort til dem og susset på dem og snakket babyspråk og pirket over alt? De hadde blitt anmeldt til politiet! Det kryr av raringer! Jeg tror jeg har møtt alle … Men, men … Etter hvert lærte vi og gikk bare der hvor raringene ikke var. Bare joggere og andre turgåere som var opptatt med sitt. Meget behagelig syns vi! Spesielt far som ikke syns det var viktig at andre syns jeg var søt. Mor derimot! Hun var jo så stolt av meg! Hun syns jeg var det vakreste vesenet som noen gang har gått på 4 bein, og hun smeltet for alle som svar enige J Joda. Far forgudet meg han også, men mor gikk han en høy gang og var helt fortapt fra dag 1. Likevel var det faktisk far som var lettest å overtale. Ville nær sagt ”tvinne rundt lillefingeren”, men det er kanskje å overdrive litt? (Hun smiler og ler av dette) ... "
